Denne teksten fikk jeg i oppgave å skrive i norsk, så tenke jeg kunne dele den med dere siden jeg beskriver litt mer hvordan det har vært for meg å komme til Frankrike!
Voilà:
Jeg har helt siden jeg begynte å lære fransk på ungdomsskolen har jeg hatt en lidenskap for språket. Fransk er for meg utrolig vakkert, med nyanser som synger i ørene. Gjennom de tre årene jeg har lært fransk har jeg bygget opp min interesse for Frankrike og fransk generelt. Jeg vil gå så langt som å si at jeg var og er så til de grader fortsatt frankofil. Alt som har med Frankrike å gjøre har hele tiden fylt meg med en enorm glede, og jeg visste at en gang, så skulle jeg ned dit. Så da sjansen bød meg en plass på videregående Frankrike var jeg ikke vond å be. Lykkelig var jeg da jeg kom inn, og ventet spent på avreise til mitt store, vakre og lidenskapelige drømmeland.
Fra den dagen jeg fikk vite at jeg var sikret en plass på Lycée Alain Chartier i Bayeux, har jeg gått inne med masse blandede følelser. Både glede over å kunne oppleve noe så fantastisk som å bo i Frankrike, snakke fransk og oppleve den franske kulturen, sorg for å forlate familie og venner og masse nerver for å skulle dra ut i verden alene. Så da dagen nærmet seg at jeg faktisk skulle sette meg på flyet og dra avgårde virket verden helt absurd. I en slik situasjon har jeg fått oppleve at man lever mye mer. Man setter pris på øyeblikket, alle ting man vet man ikke kommer til å se og oppleve på lenge og tar vare på tiden man har med de man er glad i. Det å se sine hverdagslige omgivelser og sitt hjem sakte bli visket vekk er ikke en lett sak. Tiden min sto helt stille. Hverken ville ''timene'' gå og alle ''øyeblikk'' var over alt for fort. Jeg visste rett og slett ikke helt hva jeg skulle føle, for en del av meg holdt fast på alt det kjære mens en annen lengtet etter å dra, og før jeg visste ordet av det satt jeg på flyet med tårevåte øyne i retning Paris.
Da jeg gikk av flyet og tok mine første skritt på fransk jord var jeg fylt av en enorm entusiasme. Virkeligheten ''suste'' på meg og jeg husker jeg hadde en indre trang til å løpe bort til den første franskmannen jeg så og si «BONJOUR», for herregud, nå var jeg faktisk kommet fram! Videre da jeg tok bussen med de seks andre jentene jeg skal dele rom med i ett år, tok jeg inn mange nye følelser. Nå var jeg faktisk kommet til Frankrike, familien min var i Norge og jeg var så og si alene. Følelsen av å ikke helt vite hva man føler traff meg og hele magen boblet av sommerfugler som ville hoppe ut av alle de blandede følelsene som det var vanskelig å definere. Da bussen svingte inn mot den vakre byen Bayeux, mitt nåværende hjem, hoppet rett og slett alle følelsene mine ut og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le av glede. Her ser man alt fra gamle idylliske hus, veltrimmede hekker og roser voksende oppetter veggene. Jeg kunne bare ikke gjøre annet enn å elske det fra første stund.
Jeg ble tatt med videre til vertsfamilien jeg skal bo hos i helgene dette første året. Inn gjennom en sten-port og i det store, flotte huset som ligger gjemt midt i hjertet av Bayeux, med en ro og stillhet som jeg med glede kan slappe av i. Her ble jeg fra første stund tatt godt imot av den franske familien. Tiden gikk og plutselig våknet jeg opp den første morgen, forvirret og bortkommen. Det var så rart husker jeg, å våkne opp og vite at jeg faktisk ikke skulle hjem på en god stund. Det tok meg noen minutter før jeg rev meg løs fra tankene mine, og satte kursen for første skoledag, som hittil ikke hadde hatt så stor plass i mitt tanke-virvar.
Den første uken hos vertsfamilien og på skolen suste avgårde. Aldri har jeg opplevd så mye nytt og spennende på en gang. Jeg vil beskrive den første tiden som tidløs. Jeg følte at tiden gikk veldig fort og at jeg hele tiden opplevde noe nytt, men samtidig var det drøyt og langtrekkende med alle nye rutiner. Jeg hadde heller ingen planer om å slå meg helt til ro med det første, for neste uke var det dekket klart til å flytte inn på internat med de andre norske jentene. I begynnelsen husker jeg at jeg hadde følelsen av å være på ferie, og at jeg skulle hjem snart og møte alle mine kjære. Da jeg hadde flyttet inn på internatet derimot og kommet litt mer inn i rutinene, gikk det sakte men sikkert opp for meg hva jeg gjør her. At jeg ikke skal hjem og at jeg faktisk må sette meg inn i alt som jeg tidligere hadde en følelse av at var midlertidige. I begynnelsen var det vanskeligste at jeg ikke følte at jeg noen gang kom hjem. Det fantes ikke et trygt sted der jeg kunne sette meg ned, slappe av og føle meg som hjemme. Hele tiden var det noe som vippet meg av pinnen for å finne min egen ro. Det virker sikkert som om dette er noe som har tatt mye tid og plass i hodet mitt, men det rare er at det ikke gjorde det. Den første tiden var så hektisk med alt det nye som skulle fikses, fransk som suste rundt i hodet mitt, følelsen av å henge etter og storslagen glede, noe som gjorde det vanskelig å i det hele tatt tenke på å slå seg til ro. Men tiden gikk, og rutinene ble mer og mer til det som nå er mitt liv.
Nå har jeg bodd her i litt over en måned, og jeg så absolutt fått bekreftet min affeksjon for Frankrike. Jeg elsker alt som har med den franske kulturen å gjøre, og språket kan ikke beskrives annerledes enn vakkert. Jeg lærer stadig noe nytt hver dag, om det er meg selv bedre å kjenne eller et nytt ord. Her er det ikke bare de hverdagslige tingene som teller, men det er hele tiden noen små krystaller som dukker opp og får dagen til å skinne mer, det jeg vil kalle selve essensen av landet. Jeg snakker om høfligheten, maten, måltidene, familiestundene, franskmenn med bagetter under armene og «le bisous». Jeg blir rett og slett mer fransk for hver dag som går.
Jeg føler jeg allerede har hatt stort utbytte av alt jeg har opplevd her, spesielt når det gjelder å bli kjent med meg selv. Jeg har også blitt mye mer trygg i meg selv, for når man er her helt alene må man bare gripe situasjonen som man kanskje hadde overlatt til noen andre om man hadde vært hjemme. Og det er også litt rart, for jeg får stadig en større hjemmefølelse her. Internatet er nå en ting, men når jeg på fredag kommer til vertsfamilien og går inn på rommet mitt føler jeg meg så godt som hjemme, og jeg blir tatt vare på som en del av familien. Det i seg selv er noe jeg ser fram til hver uke. Selv om livet her er litt trist noen ganger, gir det meg utrolig mye glede og jeg nyter tiden. Noen ganger må jeg klype meg selv i armen og minne meg selv på at jeg er utrolig heldig som har denne sjansen, og prøve å nyte alle øyeblikk, for de kommer ikke tilbake!
